Etter at jobbinnspurten gikk bra, var det bare å gjøre seg klar for en annen innspurt: På sykkelsetet. Stinn av trening, men ikke overtrent, og proppfull av selvtillit – både etter å ha gjennomført det vi ville på forskningsfronten og etter å blitt karakterisert som en sterk rytter på trening – var jeg klar for tre ritt på to dager. Og for en braklanding det ble. Sjelden har en nordmann feilet så stort her borte vil jeg tro. Hav som gikk galt? Trolig det meste! Til temporittet lørdag morgen (etter at vi hadde fôret fiskene) fikk jeg så vidt lov å starte for jeg var for sein til å hente startnumret. Amerikanerne har ikke mye slinger i valsen når det gjelder tidspunkt. Men et godslig smil til de middelaldrende sekretariatsdamene, og sikkert det at de ville late som om dem var rause ovenfor nordmenn, gjorde at alt gikk bra.Da helga kom til å inneholde mange ritt, var jeg livredd for ikke å spise nok. Det gjorde jo at jeg hadde spist så mye til frokost at jeg fikk hold bare jeg begynte å tenke på oppvarmningen. Og det forsvant ikke akkurat da jeg begynte med den! For all del, temporitt var morsomt å delta på, men det var ingen heroisk innsats av meg, med magen stappfull av mat. Så jeg rullet inn så sakte at de jeg syklet likt med på treningsløpet uka før, nå knuste meg med to minutter på 20 km.
Men ingen grunn tilpanikk. Det var to konkurranser igjen. Og neste øvelse var sprint. Konkurransen der jeg hadde vunnet noen heat med glans under treningen for noen uker siden. Holdet var fortsatt på plass (jeg hadde ikke lært av morgenens feil, så jeg spiste og drakk like gjerne hele dagen frem til sprinten), men beina føltes pigge. Alt så bra ut. Olav kom inn i startoppstilling. Riktig gir var valgt, brillene satt godt på plass og jeg hadde fått den banen jeg ville av de seks banene tilgjengelig. Kort sagt: JEG VAR KLAR. Og jeg sto på pedalene, men han som holdt meg i balanse passet på også å holde meg på plass så det ikke skulle bli tjuvstart. Men at han holdt meg tilbake tenkte jeg ikke noe særlig på, for etter at startdamen hadde talt ned, blåste hun i ei fløyte. Ei fløyte jeg tenkte var ”Olav – du er avblåst for tjuvstart”. men hun blåste for å si ”SYKLE IVEI”. Jeg ville ikke vært tatt for tjuvstart, men likevel sto jeg der med foten i bakken og trodde jeg var disket, mens alle andre syklet av gårde. Og nei, jeg kom IKKE videre til neste heat.
One more to go!
Til landeveisrittet hadde jeg rettet oppi feila fra i går. Riktignok følge jeg meg noe sliten, men det gjorde tross alt de fleste andre også. Og jo da, det gikk så det suste, og for å gjøre en lang historie (69 km, 1 time og 55 min, 800 meters stigning og inn på 8. plass av 28 stykker) kort: Jeg ble disket. Ok ikke helt disket, men flyttet til sisteplass pga utilbørlig oppførsel!
Til Tove og andre foresatte: Jeg gjorde det ikke av vond vilje, men en annen rytter presset meg over den gule midtlinjen. Dette var for så vidt greitt, men jeg brukte for lang tid på å komme meg tilbake på riktig side av veien, og i det lå ulovligheten, sa representanten for det amerikanske sykkelforbundet bestemt til meg. Mine gode lagkamerater gjorde et tappert forsøk på å legge inn en protest, men det var fåfengt. Jeg skal innrømme at da jeg lå der og tråkket på i 45 km/t og måtte kaste meg ut, så tenkte jeg ikke så mye på at jeg måtte forte meg tilbake på plass. Så avgjørelsen var grei den, tatt reglementet i betraktning.
