Takk for maten

Etter en lang frokost, hvorav den siste delen ble ganske rolig, er det på tide å takke for maten.

Når frokosten er fordøyd, er det et håp om en ny serveringsrunde. Den lettfordøyelige frokosten blir nok da byttet ut med mat som krever mer.

Velkommen tilbake til neste runde, og takk til dere som kom innom.

Tour de Bozeman

To dager med klabb og babb
Etter at jobbinnspurten gikk bra, var det bare å gjøre seg klar for en annen innspurt: På sykkelsetet. Stinn av trening, men ikke overtrent, og proppfull av selvtillit – både etter å ha gjennomført det vi ville på forskningsfronten og etter å blitt karakterisert som en sterk rytter på trening – var jeg klar for tre ritt på to dager. Og for en braklanding det ble. Sjelden har en nordmann feilet så stort her borte vil jeg tro. Hav som gikk galt? Trolig det meste! Til temporittet lørdag morgen (etter at vi hadde fôret fiskene) fikk jeg så vidt lov å starte for jeg var for sein til å hente startnumret. Amerikanerne har ikke mye slinger i valsen når det gjelder tidspunkt. Men et godslig smil til de middelaldrende sekretariatsdamene, og sikkert det at de ville late som om dem var rause ovenfor nordmenn, gjorde at alt gikk bra.

Da helga kom til å inneholde mange ritt, var jeg livredd for ikke å spise nok. Det gjorde jo at jeg hadde spist så mye til frokost at jeg fikk hold bare jeg begynte å tenke på oppvarmningen. Og det forsvant ikke akkurat da jeg begynte med den! For all del, temporitt var morsomt å delta på, men det var ingen heroisk innsats av meg, med magen stappfull av mat. Så jeg rullet inn så sakte at de jeg syklet likt med på treningsløpet uka før, nå knuste meg med to minutter på 20 km.

Men ingen grunn tilpanikk. Det var to konkurranser igjen. Og neste øvelse var sprint. Konkurransen der jeg hadde vunnet noen heat med glans under treningen for noen uker siden. Holdet var fortsatt på plass (jeg hadde ikke lært av morgenens feil, så jeg spiste og drakk like gjerne hele dagen frem til sprinten), men beina føltes pigge. Alt så bra ut. Olav kom inn i startoppstilling. Riktig gir var valgt, brillene satt godt på plass og jeg hadde fått den banen jeg ville av de seks banene tilgjengelig. Kort sagt: JEG VAR KLAR. Og jeg sto på pedalene, men han som holdt meg i balanse passet på også å holde meg på plass så det ikke skulle bli tjuvstart. Men at han holdt meg tilbake tenkte jeg ikke noe særlig på, for etter at startdamen hadde talt ned, blåste hun i ei fløyte. Ei fløyte jeg tenkte var ”Olav – du er avblåst for tjuvstart”. men hun blåste for å si ”SYKLE IVEI”. Jeg ville ikke vært tatt for tjuvstart, men likevel sto jeg der med foten i bakken og trodde jeg var disket, mens alle andre syklet av gårde. Og nei, jeg kom IKKE videre til neste heat.

One more to go!
Til landeveisrittet hadde jeg rettet oppi feila fra i går. Riktignok følge jeg meg noe sliten, men det gjorde tross alt de fleste andre også. Og jo da, det gikk så det suste, og for å gjøre en lang historie (69 km, 1 time og 55 min, 800 meters stigning og inn på 8. plass av 28 stykker) kort: Jeg ble disket. Ok ikke helt disket, men flyttet til sisteplass pga utilbørlig oppførsel!
Til Tove og andre foresatte: Jeg gjorde det ikke av vond vilje, men en annen rytter presset meg over den gule midtlinjen. Dette var for så vidt greitt, men jeg brukte for lang tid på å komme meg tilbake på riktig side av veien, og i det lå ulovligheten, sa representanten for det amerikanske sykkelforbundet bestemt til meg. Mine gode lagkamerater gjorde et tappert forsøk på å legge inn en protest, men det var fåfengt. Jeg skal innrømme at da jeg lå der og tråkket på i 45 km/t og måtte kaste meg ut, så tenkte jeg ikke så mye på at jeg måtte forte meg tilbake på plass. Så avgjørelsen var grei den, tatt reglementet i betraktning.

Innspurt

En dag med klemming

Innspurten under dette USA-oppholdet er nå i gang. Det kulminerte i stryking (les: klemme avføringa ut av den så vi kan måle hvor mye av maten den har fordøyd) av fisk på onsdag. Jeg ser at dette høres noen mindre spektakulært ut enn et annet forskningsprosjekt som kulminerte i disse dager for 40 år siden: Der var klimakset etter ti års hard jobbing en månelanding. Her hos oss er klimakset noen gram med avføring. Kontraster, absolutt. Men vi er alle rakettforskere – på hver vår måte…eller? Det høres muligens rart ut, men det er altså mot det å få noen gram med avføring vi hele tiden jobber. Kalkurer og beregner hva som skal til for å sette sammen det perfekte fôr, lager kilovis – om ikke tonnevis – av dette fôret, sjekker at fôret inneholder det vi faktisk planla at det skulle inneholde. Så fôrer vi fiskene. Ikke bare en gang; men gjerne over uker. O g ikke bare fôrer, vi samler også opp det den ikke spiser. For fisken er som oss; det er ikke alt den liker. Og dersom den ikke spiser, så er det (som kjent) ikke mye avføring som kommer, derfor må vi sjekke ut om det i det hele tatt er noen vits å klemme ut bæsjen av fisken. Jada folkens - jeg nærmer meg poenget: Her om dagen strøk vi altså fisken, fikk ut de grammene vi ønsket, og dagen etter var fisken fortsatt i from og spiste godt også den dagen. Så nå er vi klare til å klemme mer. Yohooo!

Det er altså flere ting som tyder på at forsøket går som det skal. Det er selvsagt en lettelse når man har satt en del ressurser inn for å få det hele til. Så selv om ikke hele prosjektet er i mål, er det nå lov til å senke skuldrene, og ta en skål for det vi har gjort hittil. For de som vil leser mer om (den interessante) forskningen, kan dere ta en titt hos Thea.

Så hva skal jeg gjøre nå? Nå som alt arbeidet er over? Det forskning oftest dreier seg om: Lese litteratur og skrive. Lesing har vært en nedprioritert aktivitet hittil, og jeg trenger å lese meg opp i rundt emnene vi her har jobbet med. Og i tillegg, har jeg tenkt å gjøre som alle turister; se meg om. Eller rettere sagt, Det blir vel ikke så mye å se seg om; det blir vel mest å se ned - i bakken! For skal man være med på sykkelløp som innebærer blodsmak i munnen i flere timer, er fine omgivelser noe jeg kun kommer til å få med meg om jeg bryter. Så la oss håpe utsikten blir kjedelig!

Bilde 1: Viser de blå forsøkskarene våre (30 stk) og de grå bakkene er der vi edøver fisken før vi stryker den.

Bilde 2. Når man skal stryke 600 fisk ila en dag trenger ihvertfall Olav en pause i ny og ne.

Wild Wild West

Ingen tur til USA uten kuler og krutt

Endelig fikk turen et amerikansk oppsving. Etter myke og korrekte aktiviteter som sykling, kaféturer, handling av økologiske matvarer og selvsagt en del turer til fiskene, var det nå klart for guttetur. Min Seattle-bosatte slektning Jeff (Reed) var en tur hjemom der han er hjemme; Rivers Bend Lodge. Med jakt og fiske (Ja Jon, selvsagt fluefiske). Jeff er en ekte turbogutt, så dagen startet før Olav rakk noe som helst av næringsinntak. Frokost er som kjent ikke noe Olav har øverst på agendaen. Men når eneste væskeinntaket jeg rakk denne morgenen var de vanndråpene jeg fikk i meg gjennom tannpussen før vi skulle ut på en firetimers tur - i 30 grader og sol -, ville selv jeg vært en ivrig tilhenger av mat og drikke først. Men hodepinen og dehydreringen som fulgte var bare for krusninger på havet å regne. For det blei en herlig dag med hagleskyting. Jeg fikk inn en del fine treff med hagla. Og det blei omtrent like mange bom. Akkurat nok bom til at jeg nå er skikkelig lysten å komme meg på banen i Ås, fort som svint!

Hagleskytinga gjorde vi på en avansert leirduebane, rett ved Chico Hot Springs. En sånn som heter "sporting clays" her borte. Det er på en måte hagleskyternes svar på golf: Du skal treffe denne leirdua hver gang du skyter - selvsagt, men dette foregår på ti helt ulike standplass iløpet av en runde. En standplass som simulerer harejakt, en som simulerer gåsejakt og åtte andre jaktformer. Det var ganske enkelt enkel moro: Gutter og gevær.

Alt med skytinga var, ikke uventet, gøy. I tillegg hadde det hele en amerikansk dimensjon: Det var jo spesielt at vi skulle simulere jakt, men aldri at vi skulle røre på oss. Det var så tilrettelagt for bil at jeg hele tiden lurte på når posten "drive-by-shooting" kom. Mellom hver enkelt standplasse var det opptil 50 meter avstand. Vi kjørte selvsagt. Og vi fire brukte for sikkerhets skyld to biler; bare sånn at vi skulle ha god plass. I ny og ne kom banesjefen innom, rusende på sin firehjuling. At banesjefen selvsagt hadde kjørt en time i bil for å komme hit denne lørdagen for stort sett å gjøre ingenting - bortsett fra å leike seg med sin firehjuling da -, og at det ikke var noen andre som var her for å skyte skal jeg prøve å ikke henge meg opp i.)

Så var guttedagen over, og jobbdagen kunne begynne: Tilbake til Bozeman for å bruke lørdagskvelden til å skille fôr og faeces under smaklighetsforsøk nr. 2. Herlig med variasjon i hverdagen!

Bilde 1 viser undertegnede i vanlig innbitt og aggresiv positur; trolig en indikasjon på et kommende bomskudd. Bilde nummer 2 viser et blinkskudd av slekta (sønnen til turbo-Jeff).

Helgemoro

Helgeplanene var klare. Sykkelklubben her (den som jeg er medlem av og allerede har fått snoket til meg ei sykkeltrøye av:) skal arrangere offroadløp. Jeg var klar, som et egg. Men som det (alltid gjør) når man lager fiskefôr; noe går skeis. Så nå er pur natur og blomstereng (og svette og skrubbsår) byttet ut med fiskeforfabrikken. Jeg slipper ihvertfall de store UV-dosene her inne i jeg lager fôr.

Så når helga blir innehelg, måtte jeg låne tid og få meg en tur på fredagskvelden. Ok, det var ikke så mange faster og middager jeg var invitert til, så det var vel ikke så mange jeg måtte låne tid av for å få til en sykkeltur. Så nå skal jeg billedrose meg selv litt: Jeg klarte 80 km/t i den nedoverbakken dere ser. Noe jeg ikke har klart siden tidlig nittitall da vi tråkka på det vi var gode for nedover Vannintaket (siste er ment for Hokksundfolk og syklister slike som f.eks. Jon Arne).

Fisk til folket

For lite mat, og for mange folk. Hva skal vi gjøre?

Det er verken mer eller mindre det vi holder på med. Kall oss gjerne propagandaforskere. Det er helt greit. For med faglig sikkerhet forsker vi oss fremover til et fôr som fordøyes bedre, og gir dermed mindre utslipp til elver, vann og hav (ja, noe av oppdrettsvirksomheten foregår også i innlandet i ferskvann) og jo bedre fisken fordøyer maten den, desto mindre slipper vi å fôre den. Og da blir det mer protein til overs på verdensmarkedet (det er protein fisken vil ha). Det gjør prisen på protein lavere, og da får forhåpentligvis de som ikke har like mye penger som oss råd til å kjøpe mat av skikkelig kvalitet. Verre er det ikke. Nå blei dett veldig seriøst. Hvorfor dette alvoret i fredagsinnlegget? Litt fordi vi har det interessant på jobben grunnet dette overordnede aspektet. Kanskje litt fordi det gir oss like mye som dem som faktisk får noe igjen for det vi finner ut. Litt fordi jeg er i USA og der er de vant til å selge det dem holder på med. Ikke bare gjemme seg bak statistikk og signifikans og alfa-nivå på 0,05.

Hverdagen her borte er derimot langt fra fjong og fin. Det stinker fiskemel og alskens bønnetyper av hud og hår. Det er fiskeavføring under neglene og når bildøra åpnes på gløtt er eimen av fôrfabrikk der. Men etter 120 sekunder er luktesansen sløvet, så det tar ikke lang tid om morran før vi er kommet over hva vi lukter (og hvordan). Nå kjennes det helt naturlig å spise lunsj i fiskefôrfabrikken.

Her er et bilde fra fôrfabrikken, og et fra fiskelaboratoriet. Og hvem han andre er på bildet fra fabrikken; vår Cowboy Jason - prater breiere enn han er hjulbeint!

Ha en god helg!

Fourth of July Rodeo

Dersom en dag virkelig har slått til i Norge har vi jo uttrykket "17. mai og julaften på en gang". Vi klarer kun få det til i overført betydning. Amerikanerne derimot vil jeg si klarer det også i praksis: 4. juli og rodeo. Mer erkeamerikansk blir det ikke. I går opplevde jeg altså denne dagen sammen med noen slektninger. Stemningen sto i taket (og når dette var en utendørsarena sier det sitt). Rodeo er og blir en tullesport, noe speakeren var ærlig nok til å si"and if you wonder what this can be used for? Nothing. This has no practical application whatsoever"

Og gøy var det. Men som alt her i USA; det er så stort, og varer så lenge. Det er morsomt, riktignok også banalt, å se en fyr - riktig; ingen damer - gå opp og ned i sadelen i opptil 13 sekunder før'n blir kastet av. Men etter to timer har man jo sett det. Likevel, amerikanerne heiet like mye når hundreogtjue minutter var gått. Ikke rart det folkeferdet her får til ting, med den stayerevnen!

Jeg skal legge ut noen bilder fra dette. Filmen jeg tok da speakeren introduserte nasjonalsangen gjennom en poetisk (han prøvde å leve opp til Obamas talegaver) skildring av arbeid og samhold med 5000 stykker som holder hånda på hjertet blir derimot for sterk å legge ut.