Fisk til folket

For lite mat, og for mange folk. Hva skal vi gjøre?

Det er verken mer eller mindre det vi holder på med. Kall oss gjerne propagandaforskere. Det er helt greit. For med faglig sikkerhet forsker vi oss fremover til et fôr som fordøyes bedre, og gir dermed mindre utslipp til elver, vann og hav (ja, noe av oppdrettsvirksomheten foregår også i innlandet i ferskvann) og jo bedre fisken fordøyer maten den, desto mindre slipper vi å fôre den. Og da blir det mer protein til overs på verdensmarkedet (det er protein fisken vil ha). Det gjør prisen på protein lavere, og da får forhåpentligvis de som ikke har like mye penger som oss råd til å kjøpe mat av skikkelig kvalitet. Verre er det ikke. Nå blei dett veldig seriøst. Hvorfor dette alvoret i fredagsinnlegget? Litt fordi vi har det interessant på jobben grunnet dette overordnede aspektet. Kanskje litt fordi det gir oss like mye som dem som faktisk får noe igjen for det vi finner ut. Litt fordi jeg er i USA og der er de vant til å selge det dem holder på med. Ikke bare gjemme seg bak statistikk og signifikans og alfa-nivå på 0,05.

Hverdagen her borte er derimot langt fra fjong og fin. Det stinker fiskemel og alskens bønnetyper av hud og hår. Det er fiskeavføring under neglene og når bildøra åpnes på gløtt er eimen av fôrfabrikk der. Men etter 120 sekunder er luktesansen sløvet, så det tar ikke lang tid om morran før vi er kommet over hva vi lukter (og hvordan). Nå kjennes det helt naturlig å spise lunsj i fiskefôrfabrikken.

Her er et bilde fra fôrfabrikken, og et fra fiskelaboratoriet. Og hvem han andre er på bildet fra fabrikken; vår Cowboy Jason - prater breiere enn han er hjulbeint!

Ha en god helg!