Innspurt

En dag med klemming

Innspurten under dette USA-oppholdet er nå i gang. Det kulminerte i stryking (les: klemme avføringa ut av den så vi kan måle hvor mye av maten den har fordøyd) av fisk på onsdag. Jeg ser at dette høres noen mindre spektakulært ut enn et annet forskningsprosjekt som kulminerte i disse dager for 40 år siden: Der var klimakset etter ti års hard jobbing en månelanding. Her hos oss er klimakset noen gram med avføring. Kontraster, absolutt. Men vi er alle rakettforskere – på hver vår måte…eller? Det høres muligens rart ut, men det er altså mot det å få noen gram med avføring vi hele tiden jobber. Kalkurer og beregner hva som skal til for å sette sammen det perfekte fôr, lager kilovis – om ikke tonnevis – av dette fôret, sjekker at fôret inneholder det vi faktisk planla at det skulle inneholde. Så fôrer vi fiskene. Ikke bare en gang; men gjerne over uker. O g ikke bare fôrer, vi samler også opp det den ikke spiser. For fisken er som oss; det er ikke alt den liker. Og dersom den ikke spiser, så er det (som kjent) ikke mye avføring som kommer, derfor må vi sjekke ut om det i det hele tatt er noen vits å klemme ut bæsjen av fisken. Jada folkens - jeg nærmer meg poenget: Her om dagen strøk vi altså fisken, fikk ut de grammene vi ønsket, og dagen etter var fisken fortsatt i from og spiste godt også den dagen. Så nå er vi klare til å klemme mer. Yohooo!

Det er altså flere ting som tyder på at forsøket går som det skal. Det er selvsagt en lettelse når man har satt en del ressurser inn for å få det hele til. Så selv om ikke hele prosjektet er i mål, er det nå lov til å senke skuldrene, og ta en skål for det vi har gjort hittil. For de som vil leser mer om (den interessante) forskningen, kan dere ta en titt hos Thea.

Så hva skal jeg gjøre nå? Nå som alt arbeidet er over? Det forskning oftest dreier seg om: Lese litteratur og skrive. Lesing har vært en nedprioritert aktivitet hittil, og jeg trenger å lese meg opp i rundt emnene vi her har jobbet med. Og i tillegg, har jeg tenkt å gjøre som alle turister; se meg om. Eller rettere sagt, Det blir vel ikke så mye å se seg om; det blir vel mest å se ned - i bakken! For skal man være med på sykkelløp som innebærer blodsmak i munnen i flere timer, er fine omgivelser noe jeg kun kommer til å få med meg om jeg bryter. Så la oss håpe utsikten blir kjedelig!

Bilde 1: Viser de blå forsøkskarene våre (30 stk) og de grå bakkene er der vi edøver fisken før vi stryker den.

Bilde 2. Når man skal stryke 600 fisk ila en dag trenger ihvertfall Olav en pause i ny og ne.